Sepia
Fra svømmende blekkhus til digitale programmer
Spør du folk hva de forbinder med Sepia, er det godt mulig at du får ulike svar som en blekksprut, en brun farge, teknikken som brukes i noen av Rembrandt sine tegninger eller den nostalgiske fargen på gamle fotografier. Alle disse svarene er riktige, enten direkte eller indirekte. Fellesfaktoren er den karakteristiske brune fargen, fra den opprinnelige sepia til videreførte konsepter og et moderne pigment.
Naturlig blekk
Den tiarmede blekkspruten, som på latin heter sepia officinalis, lever i Atlanterhavet, Nordsjøen og Middelhavet. Det er ikke bare mennesker som er glade i å spise blekksprut, men også rovfisk. Den er derfor utstyrt med en blekkpose som støter ut en mørk sky av blekk, som et røykteppe i krig. Disse blekkposene ble brukt til blekk og transparent maling. Etter at blekkspruten ble fanget, ble sekken fjernet, festet til en snor og hengt opp til tørk i sola. Dette luktet langt fra behagelig og er trolig årsaken til at dyret ble kalt sepia, ordet stammer fra det greske sèpein som betyr «å råtne”. En annen metode å utvinne fargestoffet fra blekkspruten på, var ved å presse ut blekket mens de var levende og la det deretter til tørk. For videre produksjon av blekk eller maling, ble den tørkede væsken malt opp til pulver og deretter løst opp i vann ved hjelp av ammoniakk. For å forbedre bindeevne ble gum arabic eller skjellakk tilsatt.
Ulempene med sepia var at den var svak i fargen og hadde dårlig lysekthet. I begynnelsen av det nittende århundre ble det imidlertid oppdaget at man kunne utvinne stoffet som faktisk var ansvarlig for fargen ved hjelp av kaliumhydroksid og saltsyre. Dette resulterte i en farge med mye høyere fargeintensitet og uten forurensninger. Den dårlige lysektheten ble imidlertid ikke bedre. Fargen falmet raskt i kontakt med lys. I tykke lag ser Sepia sort ut, men fortynnet eller som flytende blekk har den en vakker rødbrun undertone.
Sepia som en tegneteknikk
Hvem har ikke sett de brune tegningene på vasket papir tegnet av både gamle og nye kunstnere. Ved hjelp av en penn laget av bambusrør, i gamle dager også en fjærpenn, skissert de raskt opp motivet. Blekket fikk kort tid til å tørke før man løste opp deler av strekene med en pensel dyppet i vann og dro blekket utover for å skape skygger. Rembrandt var en av kunstnerne som var ekspert i denne teknikken, disse tegningene blir ofte referert til som ”sepia tegninger «. Men brukte faktisk Rembrandt sepia i disse tegningene? Nærmere undersøkelse har avslørt at han brukte et blekk ved navnet «Bister ”, laget av et brunt fargestoff som utvinnes fra sotet av brente valnøttskall eller brente bøketre. Hvis man graver dypere, finner man et omfattende studie utført av Metropolitan Museum of Art i New York. Dette sier at Rembrandt ikke brukte sepia og heller nesten aldri Bister, men eikegalleblekk, noen ganger tilsatt ekstra pigment som brent umbra. Navnet Sepia refererer derfor til en tegneteknikk der fargestoffet fra blekkspruten aldri ble brukt.
Sepia i fotografi
Sort-hvitt fotografier fra gamle dager, falmet rask når de ble utsatt for lys. Dette kunne betraktelig forbedres ved å behandle bildene med visse typer kjemikalier, bieffekten var at bildene ble brune, men dett godtok eigerene. Denne prosessen ble kalt sepia toning, etter fargen på blekket fra sepia officinalis, men heller ikke her ble blekkspruter brukt. Sepia toning brukes fortsatt i fotografering, av nostalgiske grunner og uten bruk av kjemikalier. Med et enkelt trykk på en knapp i et fotoredigeringsprogram eller på et kamera, ser bildene er fra de svunne tider.
Sepia i moderne maling
Faktumet at naturlig Sepia ikke er lysekte, er grunnen til at det ikke lenger brukes i kunstmaling. Rembrandt sine oljefarger og akvareller inneholder ekstremt stabile pigmenter med høyest mulig grad av lysekthet.
Visste du at ….
Navnet Calamari, retten med friterte skiver av tentaklene til blekkspruten, stammer fra det latinske ordet calamarium, som betyr blekkhus?
